Flatcoated retriever

OPPRINNELSE:
Opprinnelsen er noe dunkel, men etter all sannsynlighet er rasen oppstått ved krysninger mellom newfoundlandshunder og settere.
Ideen har antagelig vært å kombinere newfoundlenderens apporteringslyst med setterens jaktiver og gode nese. Det er spesielt to settervarianter som har hatt innflytelse på flattens raseutvikling. Gordon setteren er den ene varianten  Den andre er en nå utdødd settertype kalt" all-black-setter. Denne sorte setteren mener man stammer fra Irland og Wales.

Newfoundlenderen som er den andre "halvparten" av Flattens stamtre, er den lette utgave, altså den tidligere omtalte St. Johns-hunden.
Gjeterhunder ble også krysset inn, om enn noe senere. Collien skulle etter sigende bidra med å høyne intelligensnivået på datidens Wavy coated retrievere, samt gi en glattere pels.
Rasen  har hatt flere navn. I 1860 årene gikk den også under betegnelsen Wavy coated retriever, men den har også blitt omtalt som liver coated retriever og smooth coated retriever.

NORSK HISTORIKK:
Den aller første flatten kom til Norge allerede rundt 1912.
Det var en tispe ved navnet Tar of Gendanel som ble importert
fra England av Lorenz Bruun i Tønsberg. Hunden ble vissnok flittig brukt på andejakt med godt resultat, men det kan synes
som hun var en ensom svale. Historien sier ingenting om at
denne hunden noen gang fikk valper.
Kanskje ikke så rart siden det neppe fantes en ektemann av
samme rase.

Vi kan vel si at rasens egentlige historie begynner nesten 60 år senere da Ninni Thurmann Moe i 1970 importerte tispen
Apport Shimmy fra Sverige. Shimmy ble også rasens første utstilingschampion. Med denne tispen var intressen for rasen
lagt her i landet. Flere importer kom til, både fra Danmark,
Sverige og England.

I november 1972 ble det første kull valper født etter svensk far og engelsk mor. Frem til 1975 ble en rekke hunder importert, og disse skulle etter hvert danne grunnlaget for den  norske stammen.
Rasen ble raskt populær og nye oppdrettere kom til. De importerte hundene representerte ganske mange forskjellige blodslinjer, noe som resulterte i store variasjoner i type.
Noen var små og lette med dårlig benstamme, mens andre igjen lignet mer på newfoundlanshunder enn flatcoated retrievere.
Etter hvert fikk oppdretterne samlet seg om en mer enhetlig type av rasen, men de hurtig stigende registreringstallene vanskeliggjorde arbeidet.

Nå har alltid flatten vært en sunn hund og tross eksplosjonsartet vekst ble ikke rasen nevneverdig skadelidende. Dyktige oppdrettere med klare oppfattninger om hva en flatcoated retriever skal være, har ivaretatt rasens sunnhet og særpreg.

SYKDOM:
Flatcoats er friske og sunne hunder som sjelden blir syke.
Det er kun 2- 3% hofteleddsdysplasi (hd) og lite arvelige sykdommer. Noe finnes selvfølgelig, men her henviser jeg
til boka" Hund, avl og helse"
Et problem hos flatcoats er kreft, uten at vi vet hvorfor.
Her må man følge med, og få veterinær til å sjekke eventuelle
kuler.
Heldigvis er det ofte kun jursvulster hos tisper det er snakk om,
 og som enkelt fjernes hvis de oppdages i tide.
Noen flat'er kan få øyelidelser ( rennende øyne) under oppveksten. Dette går som regel over når hunden blir utvokst.
Det er som regel nok å skylle øynene med øyebadevann,
se pels og pleie.
Hvis det ikke går over må man selvfølgelig til veterinær.


For informasjon om HD: se Norsk Kennelklubbs Statistikk:
http://www.nkk.no